Slik kommer et ord tilbake før du glemmer det

Du kan møte et ord, forstå det helt, og ikke klare å bruke det på fredag. Å forstå og å huske er ikke den samme hendelsen. Det første skjer mens du leser. Det andre senere, når du møter ordet igjen i det øyeblikket det har begynt å blekne, og ikke først når det allerede er borte.

I det øyeblikket ligger hele den spredte repetisjonen. Ikke en lengre økt. En kortere, rettet mot ordene som er i ferd med å glippe.

Ett blikk blir ikke

Det første møtet etterlater et tynt spor. Lar du ordet være, blekner sporet, og neste gang begynner du på nytt, bare med følelsen av å ha kunnet det. Ser du det igjen neste dag, mens sporet fortsatt er der, koster det andre møtet mindre og varer lenger.

Kommer du for tidlig tilbake, mens ordet fortsatt er innlysende, har du brukt minuttet på noe som ikke trengte deg. Venter du for lenge, er du i ferd med å lære det på nytt. Det nyttige øyeblikket er det like før du måtte ha slått det opp igjen.

Pausen vokser når du kan det

Vocabulary holder den planen for ordene du har lagret. Kan du et ord første gang, kommer det tilbake neste dag. Kan du det igjen, vokser pausen. Etter det fortsetter avstanden å vokse, slik at et ord du virkelig har, ikke ligger i morgendagens bunke og ber om å bli gjenkjent enda en gang.

Bommer du, kommer det tilbake neste dag. Det blir ikke forkastet og ikke liggende en måned som om bommet ikke hadde skjedd. Du skal ikke repetere hvert ord du noen gang har lagret. Du åpner dem som er forfalt. Det finnes ingen poengsum for hvor mange du burde kunne nå. De eneste ordene foran deg er de som er klare til å glippe.

Så stopper du

Å repetere hele notatboken er lekser, og lekser er det som blir liggende. Det som er forfalt, er ofte omtrent et minutt, fordi de fleste ordene dine venter og ikke kaller. Dem tar du. Så stopper du. Ordet du nølte på, er der igjen i morgen. Det du kunne, forstyrrer deg ikke før det trenger deg.